nrk-p2-salongen

Salongendikt til Tordis Ørjasæter

Mi fantastisk fine veninne Tordis Ørjasæter (90) er aktuell med ny bok, Kjærligheten har sitt eget språk. Fredag var ho i Salongen på P2 for å snakke om denne – og om masse anna. Med seg fekk ho sjølvsagt ei lita dikthelsing frå meg.
Høyr Salongen med Tordis her. Du kan også lese diktet under.

ho er ei vaksen dame

nei, ho er

ei gamal dame

— ei riktig gamal dame

som er så lett, så lett på tå

men som ikkje lenger torer

å hoppe og sprette slik ho

gjorde før, hoppe og

sprette som alle

orda og tankane

i hovudet, dei som

ikkje listar seg rundt

men framleis er djerve

og dristige

inne i den gamle dama

bur det ei lita jente, ei lita

jente som veks opp med mor

far og søster

ho går i den store parken og ser på

skulpturane og fontenene, på bruene

og trea og blomane, himmelen og

alt som er

så vakkert det er

tenkjer den vesle jenta

så vakkert det er

tenkjer den unge kvinna

ho som går i den store parken

hand i hand med han som er blitt

kjærasten hennar, han er diktarbondeson

frå oppi gudbrandsdalen, han er like fåmælt

som ho er kvitrande, på stiane og over bruene

og mellom trea

så vakkert det er, tenkjer småbarnsmora

ho som er lukkeleg og ulukkeleg, energisk

og utsliten

ho er kone og mor, sidan mormor, men

også professor, kritikar, føredragshaldar

og forfattar

ho kan alt om sigrid undset

ikkje berre om bøkene, men også

om familiemedlemmer og hus og

brev og blomar – alt det som ingen

i landet kan meir om enn henne

ho skriv tekstmeldingar og

epostar og foredrag og bøker

ho skriv om livet inni hovudet

på ei gamal dame, om dikta vi

har saman og om kjærleikens

eige språk

ja, ho skriv og ho les

og ho steller i stand til selskap

hentar fram det fine koppestellet

og dekketøyet, det penaste porselen

og den blåaste keramikk, gong på gong

89 år gamal dreg ho

til roma for å guide turistar

eit halvår seinare dreg ho tilbake

for å feire nittiårsdagen sin, går atter

ein gong kring i romas gater

men også i oslo går ho

ho går rundt sognsvann, ho går

i teatret, i operaen, på museum —

og til forlaget for å hente

den nye boka si

om nettene hender det ho ligg vaken

og uroar seg over store ting og små ting

slik både gamle damer og yngre damer

— og sikkert også nokre menn – i blant

ligg vakne og uroar seg

men så kjem dagen og lyset

— det strålande lyset —

det kjem inn frå to sider, så

heile leilegheita er lys, berre lys

då strekkjer ho seg, og så stiller ho seg opp

ved vindauget, ser ut på byen og verda og

parken, der ho snart skal rasle med føtene

i gule og raude haustlauv

så vakkert det er, tenkjer ho

og så smiler ho, og så seier ho det høgt

så vedunderleg vakkert det er

seier ho